20 år er gått siden Rio-konferansen om miljø og utvikling i 1992 og mandag sist uke mottok FNs generalsekretær Ban Ki-moon en rapport med innspill til årets store FN-konferanse: Rio+20, som går av stabelen i slutten av juni.

- Vi trenger å kartlegge en ny og mer bærekraftig kurs for fremtiden, sa Ki-moon da han mottok rapporten (les mer her), som har fått tittelen Resilient People Resilient Planet: A Future Worth Choosing (les mer her). Den er utarbeidet at det såkalte "høy-nivåpanelet" som ble oppnevnt av generalsekretæren i 2010, der bl.a. Norges tidligere statsminister, Gro Harlem Brundtland, har deltatt. Da rapporten ble presentert og debattert på et seminar i København i regi av det danske FN-forbundet denne uka, med deltakelse fra bl.a. EU's klimakommissær Connie Hedegaard, innledet journalist og foredragsholder Poul Smidt slik (les mer her):

Der er pres på planeten,
Og råb til profeten
For Brundtlands rapport, den kom jo til kort
Vi skal redde vor jord, og jeg tror, at jeg tror
At FN og EU og Danmark i kor
Har nedslidt alle de rigtige ord
Så nu mit forslag
- erfaring som årsag -
En afgift på ord
Til at redde vor jord

Sist torsdag ble rapporten omtalt på lederplass i Washington Post, som hadde en litt annen vri på sin innledning (les mer her):

"FN slår alarm om at hvis verdens regjeringer ikke foretar drastiske tiltak for å innføre strenge utviklingskontroller så er menneskeheten i alvorlig fare. Så hva annet er nytt?"

- Det er ingenting i rapporten som ikke allerede "pushes" av en eller annen funksjonær i Obamas administrasjon, i følge ledereren, som la hovedansvaret for manglende oppfølging på Kina og India:

"De viktigste hindrene for å iverksette slike utopiske opplegg er hurtig-voksende land som Kina og India. De ser med rette 'bærekraftig' vekst som en brems for deres økende velstand."

Lederkommentaren karakteriserer listen med 56 forslag som "a big-government lover’s dream" og bekrefter kanskje det som ble påpekt i en bakgrunnsrapport utarbeidet for høy-nivåpanelet i 2010 (les mer her):

"Den situasjonen som President George H. W. Bush ga uttrykk for i forkant av Rio-toppmøtet i 1992 om at "The American way of life is not negotiable" har ikke endret seg vesentlig."

Og situasjonen i Norge er vel ikke stor anderledes? I sin økologiske årstale i fjor viste Arild Hermstad i FIVH til at nordmenn ønsker seg mer fritid, men vil de dermed kutte forbruket (les mer her)? Hanna E. Marcussen i Miljøpartiet De Grønne mener norsk økonomi er "oljedopet" og vil ha Norge på "rehabilitering" (les mer her) og i Stavanger Aftenblad mener tidligere informasjonsjonsdirektør i Statoil, Wenche Skorge, at "spørsmålet er om vi i dansen rundt gullkalven har parkert noe av vår intellektuelle og innovative kraft" (les mer her). Her hjemme må vi kanskje i økende grad gå i oss selv og spørre om vi er villige til å forhandle bort vår moderne "Norwegian way of life", som har fulgt i kjølvannet av vår nye oljevelstand?

Sist uke inviterte miljø- og utviklingsminister Erik Solheim frivillige organisasjoner i Oslo til møte for å orientere om status og det videre arbeidet fram mot Rio+20, bl.a. med innspill til de første utkastet til slutterklæring fra konferansen, det såkalte "Zero Draft" (les mer her). På møtet var Solheim opptatt av fokus på utvalgte områder der det kunne være mulig å få til noe, som energi, landbruk og økosystemer. Men det kreves nok mer enn mobilisering av norske organisasjoner om regjeringen skal lykkes med sine ambisjoner for Rio+20, som vi kan lese om på UDs nettsider (les mer her):

"Norge anser fornyet engasjement for bærekraftig utvikling som et av de viktigste målene med Rio+20-konferansen. Vi vil blant annet arbeide for at konferansen tar konkrete steg for å utvikle globale bærekraftsmål og tiltak for bærekraftig energi til alle."

- Jeg er usikker på om jeg skal på Rio-konferansen, sa statsminister Jens Stoltenberg til ABC Nyheter i begynnelsen av januar (les mer her). Solheim reiser helt sikkert.

- Et svik mot fremtiden

- Et svik mot fremtiden, skrev Aftenposten på lederplass i da det i 2005 ble kjent at "verdens økosystemer er i ferd med å bli så overbelastet at livsvilkårene for millioner av mennesker de kommende 50 år kan bli alvorlig truet" (les mer her) og i en kronikk i Vårt Land innledet daværende barne- og familieminister Laila Dåvøy (KrF) slik (les mer her):

"Ideen om at økt inntekt og forbruk gir økt livskvalitet og ’lykke’ er imøtegått av forskning som viser at når forbruket kommer over et visst nivå, er det ingen slik sammenheng. Samtidig er det fastslått av bl.a. FNs Miljøprogram UNEP at en global bærekraftig utvikling forutsetter en vesentlig reduksjon i de rike lands samlede ressursforbruk."

- Dette er den beste klimanyheten jeg har hørt i Norge på veldig lenge, kanskje noen gang, sa Steinar Lem i FIVH (les mer her) etter at han høsten 2009 kunne lese følgende i VG (les mer her):

"Aps partisekretær Martin Kolberg vil bryte med den vestlige verdens grunnleggende økonomiske teori om at økonomien og forbruket skal vokse."

Finansminister Sigbjørn Johnsens (Ap) interesse for Lester Browns "Plan B for bærekraftig utvikling" var likevel begrenset da han fikk den presenert sommeren 2010 (les mer her) og her hjemme kommer motsetningene klart til uttrykk i debatten rundt den igjen utsatte klimameldingen (les mer her). Kan Rio+20 andre på dette?

- Bruk Rio+20 til å overhale ideen om vekst, uttalte hvertfall EUs klimakommisær Connie Hedegaard til den britiske avisa The Guardian sist helg (les mer her). Men mange har prøvd før.

Bærekraftig vekst (grønn økonomi) eller bare kraftig vekst?

I en kronikk i Aftenposten for noen år tilbake gjorde professor Jørgen Randers opp status 30 år etter han sammen med amerikanske kolleger offentliggjorde undersøkelsen "Genser for vekst" (les her). Han avsluttet slik:

"Den konservative kommentatoren Verlyn Klinkenborg innledet en rosende omtale av den oppdaterte versjon i New York Times Book Review i juni 2004 med følgende tittel: "Du burde være redd. Svært redd" Man bør være redd fordi folk ennå ikke støtter de globale tiltak som trengs for å forhindre vendepunkt og tilbakeslag etter 2030."

I år er det tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland sin tur til å gjøre opp status, 25 år etter hun på vegne av Verdenskommisjonen for miljø og utvikling la fram rapporten "Vår felles framtid", kjent som "Brundtland-rapporten" (les rapporten her). Rapporten tok til orde for "bærekraftig utvikling", som ble definert slik:

"En bære­kraftig utvikling er en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få tilfredsstille sine behov."

Sist uke la Brundtland, sammen med andre medlemmer av et "høy-nivå panel for global bærekraft", nedsatt av FNs generalserketær Ban Ki-moon i 2010, fram sin rapport: Resilient People Resilient Planet: A Future Worth Choosing (les mer her). - Dagens globale utvikling er ikke bærekraftig, slår rapporten fast og innleder sin visjon slik:

"Vår planet og vår verden opplever i dag de beste tider og de verste tider. Verden opplever velstand uten sidestykke i historien, samtidig som planeten er under stress uten sidestykke i historien. Forskjeller mellom verdens rikeste og verdens fattigste vokser og mer enn en milliard mennesker lever fortsatt i fattigdom. I mange land reiser bølger av protest seg og gjenspeiler et universelt håp om en mer velstående, rettferdig og bærekraftig verden."

- Behovet for å integrere de økonomiske, sosiale og miljømessige aspektene av utvikling for å oppnå bærekraft ble klart definert for et kvart århundre siden, fastslår rapporten videre og konkluderer:

"Det er på tide å sørge for at det skjer."

Lett blir det ikke og i rapporten kan vi bl.a. lese:

"Mens verdens folketall øker fra 7 til omkring 9 milliarder i 2040 og antallet middelklasseforbrukere øker med 3 milliarder de neste 20 årene vil etterspørselen etter ressurser øke eksponesielt. I 2030 vil verden trenge minst 50% mer mat, 45% mer energi og 30% mer vann - alt i en tid der økologiske rammer setter stadig nye grenser for tilførselen."

- I måneder fram mot Rio-konferansen må vi definere hva bærebjelkene i en grønn økonomi er, sier Andrew Preston i Forum for utvikling og miljø (ForUM), som nylig arrangerte kafédialog om grønn økonomi på Kunstnernes Hus i Oslo (les mer her) og i sitt posisjonsdokument om Rio+20 til UD i oktober i fjor bl.a. skrev (les mer her):

"ForUM har lagt vekt på nødvendigheten av å overbygge kløften mellom fattige og rike land – så vel som mellom rike og fattige innad i enkelte land. Vi innser nødvendigheten av å redusere forbruk på mange områder i velstående land, samtidig som det behøves en materiell og økonomisk vekst i de minst utviklede landene. Globalt må vi arbeide med en endring av verdier – og nye måter å måle velferd på."

Månedene framover vil vise om det er vilje til fornyet engasjement.

Stemmer fra Sør: Nyerere og Bengu

I forkant av årets Rio+20 kan det kanskje være verdt å minne om, slik Jacob Bomann-Larsen gjorde i sin tale til Erik Dammann på hans 80-årsdag sist sommer, en uttalelse fra Tanzanias president Julius Nyerere en gang midt på 1970-tallet (les mer her):