Bilde av V. Putin nederst t.v.: www.kremlin.ru
Ill. nederst t.h.: faksimile av forside fra AftenpostenAlle partiene på Stortinget har nå sine utkast til stortingsvalgprogram 2017-2021 klare for behandling på partienes landsmøter utover våren. Med blankpussede programmer skal de så kaste seg inn i valgkampen i forkant av stortingsvalget 11. september. 

Ved tidligere stortingsvalg, som ved stortingsvalget 2009 og 2013, gjorde miljø- og utviklingsorganisasjoner en stor innsats for å sette globale miljø- og utviklingsspørsmål på dagsorden. Erfaringene fra disse valgene er imidlertid at utviklingspolitiske saker i en valgkamp sjelden blir noe mer enn partipolitiske utfall for eller mot bistand. I forbindelse med valgkampen i 2013 anklaget dessuten Morten Høglund (FrP) organisasjonene for å være "navlebeskuende" og utdypet det slik overfor Bistandsaktuelt:

"Få andre utviklingspolitiske temaer vekker større debatt hos bistandsorganisasjonene enn forslag som kan reduseres deres overføringer fra det offentlige."

Etter at det på Stortinget før jul ble flertall for bistandsprosenten kan det kanskje åpne for at andre og kanskje viktigere utviklingspolitiske saker i arbeidet for FNs bærekraftsmål settes på dagsorden?

- Verdenspolitikken bør prege landsmøtene

- Verdenspolitikken bør prege landsmøtene, mente nylig Aftenposten på lederplass. Avisa mente at "i år er det viktigere enn på mange år at de spesifikt norske problemene ikke tar all oppmerksomhet" og utdypet det slik:

"I en uhyre urolig verden, vil velgerne etterlyse partienes syn på de globale utfordringene og deres forslag til hvordan Norge skal møte dem." 

Aftenpostens lederskribent pekte blant annet på globale utfordringer knyttet til utviklingen i Russland, bølgen av jihadistisk terror og usikkerheten rundt NATO - utfordringer partiene på Stortinget også må ta stilling til når de denne våren skal behandle regjeringens varslede stortingsmelding om veivelg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Aftenpostens lederskribent pekte også på globale utfordringer knyttet til flyktningkrisen, klima og Trumps angrep på globalisering og frihandel - utfordringer Stortinget trolig vil bli seg forelagt når regjeringen denne våren også legger fram sin varslede stortingsmelding om utviklingspolitikk og FNs bærekraftsmål. 

Begge de to meldingene, så vel som partienes stortingsvalgprogrammer, vil måtte ta opp viktige globale utfordringer der norske nasjonale egeninteresser må veies opp mot globale miljø- og utviklingshensyn. 

Det innebærer at de også vil utfordre den tverrpolitiske enigheten om å tilstrebe en samstemt politikk for utvikling, som under Arendalsuka ifjor ble satt på dagsorden av Kirkens Nødhjelp, og er en forutsetning for å kunne nå FNs bærekraftsmål. Dette gjenspeiles imidlertid i liten grad i partienes utkast til stortingsvalgprogrammer, med ett unntak.

Hva sier programutkastene om FNs bærekraftsmål?

Da Verdenskommisjon for miljø og utvikling for 30 år siden la fram sin rapport "Vår felles framtid" ble også begrepet "bærekraftig utvikling" introdusert for verdenssamfunnet. Med sitt vedtak i FN i 2015 har verdenssamfunnet satt seg nye og ambisiøse bærekraftsmål for oppnå en bærekraftig utvikling. Alle partienes programutkast har fanget opp dette, med unntak av regjeringspartiet FrP. Statsminister Erna Solberg (H) har imidlertid blitt oppnevnt av FNs generalsekretær til å lede FNs pådrivergruppe for bærekraftsmålene og i det siste programutkastet fra det andre regjeringspartiet, Høyre, står det at Høyre vil:

".... arbeide for å nå FNs bærekraftsmål og utarbeide en plan for hvordan Norge kan nå disse målene."

Samarbeidspartiene KrF og Venstre går på sin side noe mer detaljert inn i hvordan de ønsker å følge opp disse målene.

- FNs nye bærekraftsmål frem mot 2030 tar for seg viktige mål for bedre sosial og økonomisk utvikling og er forpliktende for alle medlemslandene, skriver KrF i kapittelet om verdibasert utenrikspolitikk i sitt 2. programutkast og vil bl.a.:

• "at FNs bærekraftsmål skal ligge til grunn for norsk utviklingspolitikk" og
• "ha en egen stortingsmelding om hvordan FNs bærekraftsmål skal gjennomføres, deriblant målet om økt likestilling".

I Venstres 2. programutkast står det at:

"FNs bærekraftsmål er en internasjonal arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene. Bærekraftsmålene forplikter også Norge. Målene reflekterer de tre dimensjonene i bærekraftig utvikling: Klima og miljø, økonomi og sosiale forhold."

På den bakgrunn mener også Venstre at:

"FNs bærekraftsmål for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030, må også være styrende for Norge." 

... og vil "at FNs bærekraftsmål legges til grunn for norsk utviklingspolitikk og vår egen nasjonale politikk".

Også opposisjonen er opptatt av bærekraftsmålene og Arbeiderpartiet skriver i sitt programutkast, som ble lagt fram denne uka, at:

"Den globale enigheten om FNs bærekraftmål, målene for finansiering for utvikling og klimaavtalen i Paris, utgjør en plattform for vår utviklingspolitikk."

- SV ønsker en ny kurs i utenriks- og forsvarspolitikken som styrker tiltak mot global ulikhet, som styrer etter FNs bærekraftsmål og som jobber for fred og demokratiutvikling heller enn flere militære intervensjoner, står det i SVs programutkast, mens Senterpartiet, i sitt programutkast, mener at "oppfyllelse av bærekraftsmålene må være en hovedmålsetting i stortingsperioden 2017–2021, og særlig retten til vann" og peker dessuten på at:

"Bistand er fortsatt viktig for mange land, og uten fortsatt høy bistand vil verden ikke lykkes med å nå bærekraftsmålene"

Miljøpartiet De Grønne (MDG) er det partiet som trekker de mest vidtrekkende konsekvensene og skriver i sitt programutkast at:

"De Grønne går til valg på et paradigmeskifte i norsk miljøpolitikk. I mange generasjoner har naturens tålegrenser blitt oversett og forsømt. Nå trenger verden målrettet og handlekraftig politikk som viser omsorg for fremtidige generasjoner. Vi vil føre en ansvarlig og radikal miljøpolitikk forankret i vitenskapelig dokumentasjon om klodens tilstand og føre var-prinsippet. Vi vil ta de reelle konsekvensene av Paris-avtalen og FNs bærekraftsmål. Vi trenger en systematisk omstilling som iverksetter tiltak på alle områder der livsmiljøet er truet."

Mange har det siste året pekt på at samstemt politikk for utvikling er en forutsetning for å kunne nå FNs bærekraftsmål. Dette gjenspeiles imidlertid i liten grad i partienes utkast til stortingsvalgprogrammer, med ett unntak.

Hva sier programutkastene om samstemt politikk for utvikling?

SV og tidligere miljø- og utviklingsminister Erik Solheim spilte en sentral rolle da spørsmålet om samstemt politikk for utvikling ble satt på dagsorden i Norge av Den rødgrønne regjeringen gjennom utviklingsmeldingen (klima, kapital, konflikt) i 2009. SVs programutkast gir imidlertid bare ett treff på ordet "samstemt". Der står det at SV vil:

"Sikre en samstemt politikk gjennom årlig rapportering til Stortinget om konsekvensene av norsk politikk for utviklingsland og menneskerettighetene."

Også i Venstres programutkast gir "samstemt" ett treff. Der står det at Venstres mål for globalt samarbeid er:

"... å bidra til samstemt, langsiktig og bærekraftig utvikling i utviklingsland."

For de øvrige partiene gir "samtemt" ingen treff ved søk i deres programutkast, med unntak av KrF, som i de senere årene har vært en pådriver på dette feltet og viet det mye oppmerksomhet i sin "utviklingsmeldig" i fjor.

- En samstemt politikk for utvikling innebærer at Norges totale politikk tilpasses slik at den så langt det er mulig ikke begrenser utviklingslandenes utviklingsmuligheter, står det innledningsvis i KrFs programutkast under avsnittet om "samstemt politikk for utvikling". Mer konkret sier utkastet at KrF vil:

• at regjeringen jevnlig rapporterer til Stortinget om konsekvenser av norsk politikk for utviklingslandene og ivaretakelse av menneskerettighetene. Rapportene skal også inneholde uavhengige eksterne vurderinger.
• at de ulike departementenes arbeid som påvirker utviklingslandene må koordineres ved en egen organisatorisk enhet ved Statsministerens kontor.
• at alle forslag fra regjeringen til Stortinget med betydelige virkninger for utviklingsland må inneholde en vurdering av disse konsekvensene.
• ha et regjeringsoppnevnt råd bestående av representanter for blant annet næringslivet, forskning og det sivile samfunn for å sikre en bred debatt rundt samstemt utvikling, slik som foreslått av samstemthetsutvalget.
• at Norge skal ha en egen utviklingsminister.

Hva tenker partiene nå om globalisering og handel?

- En friere verdenshandel er nødvendig for å skape vekst og nye jobber, vårt viktigste middel i kampen mot fattigdom, skrev utenriksminister Børge Brende (H) etter regjeringsskiftet for fire år siden og regjeringspartiene Høyre og FrP har begge markert seg som tilhengere av frihandel og med tro på globaliseringens muligheter. Brexit, Trump og den økende motstanden mot regionale frihandelsavtaler som TPP og TTIP, er uttrykk for at vinden ikke har blåst deres vei. Programutkastene fra de to partiene tyder ikke på at det har svekket deres overbevisning, men gjenspeiler i liten grad nye grep for hvordan de vil møte motstanden og utfordringene.

I sitt 2. utkast til program, som ble lagt fram i september i fjor før valget av Donald Trump som ny president i USA, innleder FrP kapittelet om Norge og verden slik:

"Grenser betyr stadig mindre i en mer globalisert verden. Globaliseringen har ført til at forskjellene mellom 
land og mellom individer har blitt mindre. Aldri før har så mange blitt løftet ut av fattigdommen. Verdens 
fattige er ikke ofre for globaliseringen, men deres problem er at de er utestengt fra det globale markedet."

Senterpartiet (Sp), som tradisjonelt har vært kritisk til en globalisering basert på frihandel, har langt på vei den motsatte tilnærmingen i sitt programutkast: 

"Globaliseringen av økonomien innebærer et press mot større forskjeller innad i land. Mens de største kapitaleierne og internasjonale selskaper får flere investeringsmuligheter, opplever vanlige arbeidstakere ofte hardere kamp om jobber og press mot lønn og arbeidstakerrettigheter."

Sp´s program gjenspeiler dessuten parties syn på dagens situasjon:

"Vi har lagt bak oss en periode hvor nyliberalismen langt på vei har fått definere de politiske løsningene i verden, og hvor samarbeidet mellom land har blitt preget av storkapitalen og de multinasjonale selskapenes interesser." 

- Globaliseringen har snudd, fastslår SV i kapittelet om "næringsspolitikk og ressursforvaltning" i sitt programutkast og det er muligens resultatet av feilslått globalisering de ønsker å beskrive når de innleder kapittelet om "en rettferdig verden" slik:

"Verden har ressurser nok til at alle mennesker kan leve godt. Problemet er at disse ressursene er grovt ulikt fordelt både mellom og internt i land."

Arbeiderpartiets programutkast har i likhet med regjeringspartiene en positiv grunnholdning til globaliseringen. Samtidig gjenspeiler deres programutkast mye av den kritikken som med økende styrke har blitt reist mot globaliseringen den siste tiden:

"Globale utviklingstrekk påvirker samfunnsutviklingen og rammene for vår politikk her hjemme. Verdens økonomiske tyngdepunkt og sentrum for politisk makt flyttes. En åpen verdenshandel har bidratt til at millioner av mennesker har kommet ut av fattigdom. Samtidig legger kapitalflyt og handel press på tradisjonelle rettigheter og skaper nye ulikheter. Skatteinntekter for fellesskapsløsninger unndras. Forskjeller i inntekt og velstand er økende. Digitalisering og ny teknologi skaper både muligheter og utfordringer knyttet til økonomisk vekst, arbeidsmarked og fordeling." 

Også Miljøpartiets De Grønne (MDG) er i utgangspuktet positiv til globalisering og handel, men er også opptatt av utfordringene. I sitt programutkast innleder partiet kapittelet om "internasjonal økonomi og handel" slik:

"De Grønne er grunnleggende positive til samarbeid, investeringer og handel på tvers av landegrensene. Internasjonalt samarbeid er spesielt viktig for små land og for utviklingsland, og økt markedsadgang har bidratt til å løfte mange land ut av fattigdom. Samtidig har globaliseringen skapt utfordringer som vi må finne nye svar på. De økonomiske ulikhetene er i vekst både mellom land og innad i landene. I mange rike land har den økonomiske globaliseringen ført til økte forskjeller, der lavtlønnede grupper har opplevd stagnert eller redusert levestandard mens de rikeste har økt sine inntekter og formuer kraftig. Utviklingen mot et felles verdensmarked har i mange tilfeller skjedd på bekostning av lokalt mangfold, eierskap, folkestyre og trygge arbeidsplasser."

- Vi er ikke fengslet i globalisering. Vi skal forme den, heter det i Venstres programutkast.

Spørsmålet er så hvordan de ulike partiene ønsker å forme globaliseringen i møte den utfodringene og den økende motstanden mot globalisering og frihandel?

Hvordan møte nye utfordringer knyttet til globalisering og handel?

Da Stortinget behandlet regjeringens melding om "globalisering og handel" for et drøyt år siden var det gjennomgående SV og Senterpartiet som sto for en annen kurs enn flertallet og hadde en mer kritisk holdning til bl.a. frihandel, liberalisering og nye avtaler utenfor Verdens handelsorganisasjon (WTO), som TISA og TTIP. Det var likevel bred enighet om at globale avtaler gjennom WTO hadde vært det beste.

I sitt programutkast holder Høyre fortsatt alle muligheter åpne:

"Norge skal være en 
pådriver for internasjonale avtaler som gir friere handel og inkluderer flere land i den globale 
økonomien og den økonomiske veksten. Sentralt står arbeidet med å styrke WTO som 
forhandlingsforum. Samtidig utvikles nye regionale handelsavtaler. Det er også viktig for 
Norge ikke å bli stående utenfor når nye regionale handelsavtaler fremforhandles og settes i 
kraft."

I kjølvannet av at USA, under president Trump, har blitt kritisk til frihandel og regionale frihandelsavtaler som NAFTA, TTP og TTIP, kan det likevel synes som flere partier nå fokuserer tydeligere på WTO som den sentrale forhandlingsarenaen.

Arbeiderpartiet, i sitt programutkast, vil:

"... forsvare og styrke WTO og det regelverket som legger til rette for verdenshandelen i en tid der disse utfordres fra mange hold."

Tilsvarende tar Venstre, i sitt programutkast, til orde for "at Norge inntar en pådriverrolle for å gjennoppta Doha-forhandlingene" (i Verdens handelsorganisasjon, WTO) og KrF vil "prioritere WTO som arena for alle handelsforhandlinger og forhandlingsinitiativ".

Det er imidlertid lite som tyder på at partiene på Stortinget har endret syn på hva de vil prioritere innenfor WTO. Høyre og FrP vil generelt arbeide for en stadig friere verdenshandel, mens:

• KrF vil "arbeide for en avtale i WTO som gir de fattigste landene tilgang til rike lands 2 markeder, samtidig som det gis bedre mulighet til å beskytte egne markeder dersom de har behov for det".
• Venstre vil "arbeide for en WTO-avtale med et rettferdig, globalt regelverk som bygger ned tollbarrierer og sikrer like muligheter for utvikling".
• Senterpartiet vil "at Norge arbeider for et nytt WTO-mandat basert på prinsippet om alle lands rett og plikt til egen matproduksjon."
• Arbeiderpartiet vil "arbeide for at regionale og flernasjonale handelsavtaler tar inn grunnleggende standarder og rettigheter, som også kan bygges inn i globale handelsavtaler i regi av WTO".
• SV vil "at internasjonale avtaler om miljø og rettigheter i arbeidslivet går foran WTO-regelverket".
• MDG vil "jobbe for at WTO og handelsavtaler gir utviklingsland rett til å beskytte miljø og biologisk mangfold, egen næringsutvikling, samt menneskerettighetene, retten til fagorganisering og urfolks rettigheter".

Om dette, i kjølvannet av USAs nye linje, vil bidra til å blåse nytt liv i Doha-forhandlingene til beste for utviklingslandene gjenstår å se. 

FrPs programutkast sier ikke noe om WTO, men partiet går generelt inn for en styrket frihandel og ønsker også å fremme det gjennom bistand. FrP vil, som del av sin utviklingspolitikk, blant annet:

Hvordan møte utfordringer knyttet til kapitalflukt og skatteunndragelser?

Fjorårets avsløringer gjennom "Panamapapirene" ga ny vind i seilene i kampen mot skatteunndragelser og skatteparadiser og Norads direktør, Jon Lomøy, mente i en kommentar i Aftenposten i fjor at økt innsats på dette feltet kan gjøre bistand overflødig på sikt. Har dette ført til økt engasjement i våre politiske partier?

Hos regjeringspartiene FrP og Høyre nevnes ikke kapitalflukt og skatteundragelser i partiprogrammene i tilknytning til utviklingspolitikken, men Høyre vil i følge sitt programutkast:

"... fortsette arbeidet med å utvikle internasjonale avtaler som forhindrer aggressiv skatteplanlegging i multinasjonale virksomheter, og avtaler som sikrer åpenhet om formuesposisjoner i andre land."

Samarbeidspartiet KrF er i sitt utkast imidlertid klar på at "bruk av skatteparadiser en helt sentral del av den ulovlige kapitalflukten fra utviklingsland" og vil:

• at Norge skal jobbe for en internasjonal skatteavtale for å sikre at selskaper skatter til stedene der de har sin virksomhet og for å hindre skatteunndragelse via skatteparadiser.
• innføre enhetlig skattlegging av multinasjonale selskaper.
• opprette et offentlig åpent register over egentlig eierskap.
• at land-for-land-rapportering skal utvides til å omfatte alle bransjer og selskaper av alle størrelser, og at land med støttefunksjoner skal inkluderes. 

Arbeiderpartiet vil "at Norge inntar en ledende rolle i det internasjonale arbeidet for å bekjempe ulovlig kapitalflyt og skatteunndragelse" og utdyper det slik i sitt programutkast:

"Arbeiderpartiet har lenge hatt kampen mot skatteunndragelser høyt på agendaen. Vi har de siste årene fått flertall for våre forslag om et offentlig eierskapsregister for å sikre åpenhet om eierskap i norske selskaper, og utvidet land-for-land-rapportering, slik at norske selskaper må rapportere sine inntekter hos datterselskaper registrert i skatteparadiser. Dette arbeidet må følges opp i neste fireårsperiode."

Og SV er ikke mindre offensiv i sitt utkast:

"Internasjonalt er skattesystemet under press fra skatteparadiser. Skatteparadisene undergraver demokratiet og velferden for alle, spesielt for utviklingsland. Norge skal gå i front for å bekjempe skatteparadiser og kapitalflukt."

Og Senterpartiet vil "styrke arbeidet mot kapitalflukt og skatteparadis".

Også MDG har dette i sitt programutkast og vil bl.a.:

• Styrke det internasjonale samarbeidet mot skatteparadiser og økonomisk hemmelighold og arbeide for en internasjonal konvensjon om økonomisk åpenhet på tvers av landegrenser.
• Styrke skattemyndighetenes muligheter til å forfølge finanskriminalitet på tvers av landegrensene. 

________________________________

Aktuelle lenker:

• Arbeiderpartiets stortingsvalgprogram - 1. utkast, Ap 06.02.17
• SVs utkast til arbeidsprogram, SV 27.01.17
• MDGs arbeidsprogram, 2. utkast, MGD 16.01.17
• Høyres stortingsvalgprogram - 2. utkast, Høyre 12.01.17
• Sps stortingsvalgprgram - endelig utkast, Sp 06.01.17
• Venstres stortingsvalgprogram - 2. utkast, Venstre 15.12.16
• KrFs stortingsvalgprogram - 2. utkast, KrF 18.11.16
• FrPs program, 2. utkast, FrP 15.09.16

Medieklipp og -debatt:

• Ap vil flytte makt, penger og kompetanse sørover, Bistandsaktuelt 07.02.17
  Dette går fram av forslaget til Arbeiderpartiets nye partiprogram som skal vedtas til våren. De slår fast at en prosent av brutto nasjonalinntekt skal brukes til bistand. Dette fikk de i desember støtte for av et flertall på Stortinget. 
• Verdenspolitikken bør prege partilandsmøtene, lederkommentar i Aftenposten 28.01.17
  Uroen internasjonalt stiller mange spørsmål norske velgere søker svar på.